Dette er en skoleoppgave der vi fikk i oppgave å velge noen øvingsoppgaver av Kurt
Johansen. Alle tekstene til øvingene vi kunne velge mellom var lagt utover
gulvet. Vi gikk rundt i rommet og leste på lappene. Jeg valgte oppgaven:
Kjøp den største
melonen du kan finne.
Et den medan du sakte blar deg gjennom ein atlas.
De første dagene etter vi valgte oppgave glemte jeg å kjøpe
melon da jeg var på butikken. Jeg hadde lyst til å gjennomføre oppgaven slik
den sto i teksten, men siden jeg stadig glemte å kjøpe melon valgte jeg å
gjennomføre oppgaven en kveld jeg var alene hjemme. Jeg lagde meg en stor kopp
te og satte meg til rette med atlasen, litt spent på hva som skulle skje.
Atlasen jeg hadde valgt var en skoleatlas. De første sidene tok for seg
fordelingen av rikdom, helse, produksjon og andre samfunnsoversikter. Mens jeg
satt og kikket på disse oversiktene gikk tankene mine til en episode jeg
opplevde i India noen uker tidligere.
Pengeverdien mellom norske kroner og indiske rupi er stor.
Norge er et rikt land og jeg har penger til å reise hvor jeg vil i verden, se
hva jeg vil og gjøre hva jeg vil. I møte med indiske arbeidere er denne
forskjellen stor. De arbeider døgnet rundt for å få nok penger til mat. Mange
bor på gaten og det er stor fattigdom. Denne forskjellen ble veldig tydelig for
meg under ene turen vi hadde med rickshaw. Vi hadde avtalt 10 rupi for en tur
som tok en halv time. En krone for en halv time. Jeg hadde reist fra andre
siden av verden og betalt mye i flybilletter, vi bodde på bra
overnattingssteder og spiste god mat, og så prutet vi på småpenger.
Rickshawwalaen visste vi hadde mer enn nok penger til å betale noen rupi mer.
For meg hadde det ikke spilt noen rolle om det kostet meg ti ganger mer eller
mer. Der og da kjente jeg det smålig å ikke unne ham noen kroner ekstra. Jeg
gav ham noen ekstra sedler og ønsket ham og familien en god dag. Denne
opplevelsen ble utgangspunkt for mitt motiv.
Motivet er hentet fra eget bilde slik det er å sitte på med en rickshaw, og de enorme forskjellene i denne verden.
2 kommentarer:
Så sant, så sant... Kjenner meg igjen. Forskjellene er så store at det gjør helt vondt... Og særlig bår
Og særlig når man møter dem ansikt til ansikt, og likevel "skal" og "må" prute. Tja... Jeg prøvde å handle av dem som tilbød varer, tenkte at det kunne være en god støtte. Så fint at du gav ekstra. Det er utfordrende å være i situasjonen, man vil så gjerne hjelpe, har det så mye bedre økonomisk selv, og vet ikke hva som er beste hjelp...
Vel, dyptrykket du har laget var veldig fint!!!
Legg inn en kommentar